At fotball er en lagsport er det vel ingen tvil om. Jeg ønsker å fortelle en historie, som beviser og kan kanskje forklare noe av dette. Dette har ingenting med Vaaler å gjøre, men setter kanskje lys på hvorfor vi står så tett sammen. :)

Jeg har spilt fotball så lenge jeg kan huske. Gått gradene fra minigutt,
tok det skumle steget når vi ble smågutt og ble spleiset sammen med guttene fra de andre skolene i Våler.
Deretter et skummelt steg opp til senior hvor alt ble alvorlig.
Har veldig mange gode minner fra min tid i fotballen. Har mange gode venner fra alle årene,
både på Vaaler og i andre lag. Det er alltid rom for en fotballprat uansett hvor man treffer disse.
Tillogmed dommerne stopper og prater innimellom.

Jeg gikk til Flisa som Junior, og kom inn i en voldsomt bra kameratgjeng. Vi gjorde alt sammen, jeg som eneste utenfra
Åsnes kom rett inn i gjengen som om jeg alltid hadde vært der. Det er liksom slik med fotballfolk, vi er like.
Og vi henger også helst sammen med folk med samme interesser. Nå var satsningsområdet til laget mitt veldig forskjellig.
Noen ville bli proffe, andre ville være med på alt det sosiale. Vi hadde god kontakt og jeg gledet meg alltid til trening og kamp.
Vi hadde også et veldig godt juniorlag spillermessig i tillegg til det sosiale.

Så var det denne natten for 10 år siden idag. Da 3 av mine gode lagkamerater ble borte i en bilulykke.
Jeg var den natta i Tyskland på politikerkonferanse, og hadde tidligere sagt ja til å kjøre gutta den kvelden.
De ringte meg kvelden før og spurte om jeg var klar, og jeg måtte beklage at jeg hadde helt glemt at jeg skulle bort.
Husker jeg ble ledd av - jaja Henning, det er vel slik med keepere.
Dagen etter i Tyskland startet som den skulle, og jeg satt i en tysk mattetime når telefonen ringte i ett sett. Etter 15 tapte
anrop på 10 minutter skjønte jeg at jeg burde gå ut og finne ut hva som var i gjerde.

Da fikk jeg beskjed om at det var en ulykke her hjemme, og flere hadde gått bort. Etter noen timer ringte fotballtreneren,
og ga beskjed om at 2 av mine lagkamerater var gått bort, mens 3 andre var hardt skadet.
Etter mye om og men bestemte vi oss for å bli ut oppholdet, men vi klarte bare en natt før vi vendte tilbake.
Jeg ble kjørt til ulykkesstedet, og deretter til en samling Flisa hadde satt sammen hos Tore Øwre hvor
fotballgutta kunne samles. Jeg fikk beskjed om at 2 av de skadde kom til å klare seg, mens det var kritisk hos den siste.

Det var midt i all sorgen når vi satt der sammen 20 mann, ingen sa noe, men alle holdt rundt hverandre. Noen gråt, andre
bare stirret ut i lufta at man skjønte at vi var et lag, i tykt og tynt. Etter en stund kom vi iprat. Noen forsøkte å spøke som tidligere for å lette på stemningen,
det ble til noen latter og glis. Og tror alle som var der gikk ut derfra med ett lettere hjerte.
Alle forsto at ingen sto med denne sorgen alene.

Det ble tunge uker som kom, all fotball blei avlyst for Flisa sin del. Juniorlaget hadde 5 spillere døde eller skadet,
og vi trakk tilslutt laget. A-laget startet opp etter en stund, men for min del orket jeg ikke delta.
Det tok veldig lang tid før jeg var tilbake på bana igjen. Alle tanker gikk med til de som var gått bort. Sistemann som var
skadet, fikk vi "gode" tilbakemeldinger på. De trodde han kom til å klare seg. Så kom beskjeden om at også han hadde gått bort.

I tillegg til at jeg mistet gode lagkamerater gikk også 2 andre bort. Å gå i 5 begravelser på 2 uker er noe som setter sine spor.
Og jeg tenker fortsatt tilbake på hvor jeg hadde vært om det ikke hadde skjedd. Jeg hadde uten tvil vært en annen mann.
At vi hadde kommet til å vunnet det meste med juniorlaget er ingen tvil. Flisa rykket også ned denne sesongen, om jeg
ikke husker helt feil. Men fotball var liksom ikke så viktig. Ikke skole heller, eller dame...

Etter at sorgen har lagt seg kommer minnene. Minnene om treningsleirer, sosialturer, seiere og episoder som for alltid
vil stå friskt i minnet mitt. De gutta som forsvant vil alltid leve i mitt minne som lagkompiser og gode venner.

Og nye lagkompiser kommer og noen går. Eller i allefall bytter klubb. Har man dusjet sammen en gang, så er man
på en måte alltid knyttet sammen. Og samholdet i fotball, det går det ikke an å sette noen verdi på i kroner og øre.
Vi vil alltid være venner/fiender uansett, så lenge livet varer. For min del hater jeg Fæssa som fotballag. Men
gutta som spiller der vil alltid bli sett på som venner selv om diskusjonen skulle være aldri så opphetet.
Derfor er det viktig at vi tar vare på alle, for om noen blir borte har man kanskje ikke noe lag.
Alle som spiller fotball samler minner, minner som man kan fortelle unga om når de begynner å spille fotball.
Minner man kan skryte om når man ser på A-laget etter man har lagt opp selv. Det er noe spesielt med oss fotballfolk,
vi er gærne. Og vi er kliss like alle sammen. Når dommeren blåser i fløyta eller når bilen reiser fra Spar til bortkamp,
så forandrer vi oss. Vi blir et lag, vi er ikke enkeltpersoner lenger.

Så får heller de som sitter der og sier at fotball er galskap og at det er 22 mann som jager en ball, gå glipp av all moroa.

Ta vare på med og motspillere, og nyt tiden med skoa på beina. For det er denne tiden som skaper minner og venner for livet.
Og husk. Du er på et lag, og sammen står vi sterkere i tykt og tynt.

-- Henning

Tilbake